En ny internasjonal rangering av bilprodusentenes leverandørkjeder viser at elbilindustrien er i ferd med å kutte utslipp og styrke menneskerettighetene gjennom hele verdikjeden. Tesla går til topps, europeiske produsenter ligger tett bak, kinesiske selskaper gjør de største byksene – men gjennomsnittet er fortsatt lavt, og mye av fremgangen hviler på klimapolitikk som nå er under press.
Fjerde «karakterbok» for bilbransjen
Bakgrunnen for nyheten er den fjerde utgaven av «Lead the Charge Auto Supply Chain Leaderboard», en årlig rangering som vurderer 18 av verdens største bilprodusenter på hvor bærekraftige og rettferdige leverandørkjedene deres faktisk er. Koalisjonen bak består av miljø- og menneskerettsorganisasjoner som kartlegger alt fra klimagassutslipp i stål- og aluminiumsproduksjon til arbeidsforhold i gruver for litium, kobolt og nikkel.
Rangeringen er delt i to hoveddeler: «fossilfrie og miljøvennlige leverandørkjeder» og «menneskerettigheter og ansvarlig innkjøp». Under disse igjen ligger mer detaljerte indikatorer for batterier, stål, aluminium, resirkulering, arbeidstakerrettigheter, urfolks rettigheter og åpenhet rundt høyrisiko-råvarer. Poengene er basert på offentlig tilgjengelig dokumentasjon, konkrete mål og faktiske tiltak – ikke på løse klimaambisjoner eller markedsføring.
Totalt sett er bildet todelt: På den ene siden viser årets resultat at bilprodusentene i snitt nesten har doblet poengsummene sine siden den første utgaven av rangeringen. Samtidig er gjennomsnittsskåren fortsatt bare rundt en fjerdedel av det som anses mulig. Det illustrerer at bransjen beveger seg i riktig retning, men at dagens «beste praksis» fortsatt er langt unna å være normal praksis.
Tesla øker forspranget – men stopper på 49 prosent
Øverst på årets liste finner vi Tesla med en totalskår på 49 prosent. Dermed er selskapet for andre år på rad bransjelederen i denne rangeringen og har samtidig økt forspranget til konkurrentene. Ford og Volvo følger like bak med midt-på-40-tallet i poengsum, mens Volkswagen og Mercedes utgjør sammen med disse en tydelig gruppe av «klima-seriøse» aktører som drar snittet opp.
For Tesla kommer fremgangen særlig fra den delen av vurderingen som handler om klima og miljø: selskapet får tydelig bedre score på aluminium og batterier enn tidligere, blant annet fordi det rapporterer mer detaljert om utslipp og resirkulering, og setter tydeligere mål for lavutslippsmaterialer. Samtidig er bildet ikke rosenrødt: på stål-dekarbonisering ligger Tesla fortsatt etter flere konkurrenter, og på menneskerettigheter er selskapet fortsatt bak Ford og enkelte europeiske produsenter.
De europeiske merkene Volvo og Mercedes trekkes spesielt frem for investeringer i grønt stål og grønn aluminium. Begge har inngått avtaler om leveranser av lavkarbonstål og har begynt å lansere modeller i serieproduksjon som bruker slike materialer. Det er et viktig skritt, fordi stål og aluminium alene står for en stor del av klimafotavtrykket til både elbiler og fossilbiler.
Kinesiske selskaper gjør de største byksene
Et av de tydeligste funnene i årets rapport er at kinesiske produsenter står for den raskeste forbedringen. BYD og Geely pekes ut som selskapene som har rykket mest opp på ett år, særlig gjennom tiltak for å redusere utslipp i batteriproduksjon og styrke kontrollen med menneskerettigheter i råvarekjeden.
Geely beskrives nå som en solid «mellomkandidat» i tabellen, med noen av de beste praksisene for batteridekarbonisering og resirkulering. BYD har fortsatt stort forbedringspotensial, men har blant annet innført en ny leverandørkodeks og klagemekanismer i leverandørkjeden – noe som tidligere har manglet helt hos flere kinesiske bilprodusenter.
Samtidig drar ikke de beste kinesiske selskapene hele industrien opp. Statskontrollerte GAC og SAIC ligger helt nederst på rangeringen, og gjør at Kina som helhet fortsatt havner på bunnen når man ser på gjennomsnittlig score. Det understreker at størrelse og produksjonsvolum i seg selv ikke er noen garanti for ansvarlige leverandørkjeder.
Japan på etterskudd – Toyota blant verstingene
Også japanske bilprodusenter får det tøft i denne vurderingen. Toyota, verdens største bilkonsern målt i volum, havner helt i bunnen av tabellen – bare slått nedenfra av de kinesiske statsprodusentene. Rett over Toyota finner vi Honda og Nissan, som heller ikke gjør det nevneverdig bedre.
Mønsteret er tydelig: japanske produsenter gjør det noe bedre enn kinesiske konkurrenter på rene menneskerettighetsindikatorer, men henger betydelig etter på klima og miljø – særlig når det gjelder å fase inn grønt stål og grønn aluminium og stille tydelige krav til leverandører. Det står i kontrast til selskapenes markedsføring, der «miljøbiler» og hybridteknologi har vært bærende historier i flere tiår.
EU-regler driver fremgang – men er under press
Rangeringen viser også hvor viktig klimapolitikk og regulering er for å drive endring. Ifølge rapporten er mye av fremgangen direkte knyttet til EU-regler for batterier, råvarer og utslipp, som tvinger bilprodusentene til å kartlegge leverandørkjedene, gjennomføre aktsomhetsvurderinger, rapportere mer detaljert og øke bruken av resirkulerte og lavutslippsmaterialer i elbiler.
Spesielt fremheves EUs batteriforordning, som setter krav til sporbarhet, gjenvinningsgrader og ansvarlig utvinning av såkalte «transition minerals» som litium, kobolt og nikkel. Kombinert med skjerpede klimamål for bilparken har dette gjort at europeiske produsenter – med unntak av Stellantis – alle ligger blant de syv beste i årets rangering.
Samtidig peker rapporten på et paradoks: den samme industrien som gjerne viser til slike rangeringer i markedsføringen, motarbeider ofte de politiske verktøyene som har gjort fremgangen mulig. Viktige deler av EUs batteriregler er allerede blitt utsatt, og flere sentrale bilprodusenter driver aktivt lobbyarbeid for å svekke både utslippskrav til biler og planen om å fase ut nye fossilbiler fra 2035. Forfatterne advarer om at dette kan bremse fremgangen i leverandørkjeden akkurat idet omstillingen begynner å gi resultater.
Myten om den «skitne» elbilen svekkes
Nyheten kommer også inn i en større debatt om hvor «rene» elbiler egentlig er. Kritikere har lenge hevdet at utslippene fra produksjon av batterier og materialer mer enn spiser opp klimafordelen ved å kjøre utslippsfritt. Fagmiljøer har for lengst tilbakevist dette, og flere nyere livsløpsanalyser viser at elbiler som regel har klart lavere samlede utslipp enn tilsvarende fossilbiler, selv når produksjonen skjer i land med relativt «skitten» strøm.
En analyse fra International Council on Clean Transportation (ICCT) anslår for eksempel at livsløpsutslippene fra en typisk el-SUV i USA er rundt 70 prosent lavere enn for en tilsvarende bensin-SUV, avhengig av kraftmiksen. Utslippene fra produksjon og batteri er høyere for elbiler, men betales «inn igjen» etter noen titusen kilometers kjøring – deretter er elbilen klart bedre gjennom resten av levetiden.
Også USAs miljømyndigheter understreker at selv om batteriproduksjon gir et ekstra klimaløft i starten, er det fortsatt forbrenning av bensin og diesel som dominerer utslippene fra en gjennomsnittlig bil. Med stadig renere strøm og strengere krav til leverandørkjeder blir produksjonsleddet gradvis mindre problematisk – og det er nettopp denne utviklingen årets rangering dokumenterer.
Hva betyr dette for norske elbilkjøpere?
For norske bilkjøpere, som lever i et av verdens mest elektrifiserte bilmarkeder, handler dette om mer enn bare hvilken modell som har lengst rekkevidde eller raskest hurtiglading. Når nesten alle nye personbiler som selges her hjemme er ladbare, blir det stadig viktigere å se på hva slags spor bilen etterlater før den ruller ut på norske veier.
Rangeringen viser tydelig at elbil ikke er et enten-eller: noen produsenter tar et langt større ansvar enn andre for utslippene fra stål, aluminium og batterier og for menneskerettighetene i gruver og fabrikker. Forbrukere som ønsker å velge den «reneste» elbilen mulig, kan derfor med fordel se på hvilke merker som ligger øverst, og hvilke som fortsatt motarbeider strengere klima- og menneskerettskrav.
Samtidig er budskapet til politikerne klart: fremgangen i leverandørkjedene kommer ikke av seg selv. Den er et resultat av hardt press fra sivilsamfunn, investorer og ikke minst reguleringer som gjør bærekraft til et adgangskrav, ikke bare et grønt tilvalg. Hvis disse reglene svekkes, risikerer man at både klimagevinsten og tilliten til elbilene undergraves – akkurat idet verden trenger dem som mest.
For Norge, som både er elbilland og råvareleverandør av blant annet aluminium og potensielt batterimaterialer, er dette en påminnelse om at vår rolle ikke stopper ved ladestasjonen. Hvordan vi utformer egne krav til grønt stål, ren kraft og ansvarlig gruvedrift vil være med på å avgjøre hvor raskt verden får biler som er utslippsfrie – ikke bare fra eksosrøret, men gjennom hele verdikjeden.
