For bare et par år siden brukte Nio ekstrem rekkevidde som sitt sterkeste våpen i elbilkampen. Med et nytt 150 kWh-batteri og demonstrasjonsturer på over 1000 kilometer uten lading ville merket vise at «el går lenger enn bensin». Nå har strategien fått en brå vending: prosjektet med den største batteripakken er lagt bort, og Nio erkjenner at kundene rett og slett ikke vil ha så store batterier.
Bakgrunnen er utviklingen i Nios eget ladenettverk. Selskapet har bygget ut et tett nett av batteribyttestasjoner i Kina, og teller nå over 3500 stasjoner. Dermed kan mange eiere bytte til et fulladet batteri på få minutter langs hovedrutene. Det har endret hvordan Nio-kundene tenker rekkevidde: de prioriterer tilgang til hyppige bytter fremfor maksimal kapasitet i én og samme pakke.
Nios toppsjef William Li forteller at bildet var helt annerledes for noen år siden. Da selskapet hadde langt færre stasjoner, fordelte salget seg omtrent likt mellom biler med 75 og 100 kWh batteri. I dag velger derimot rundt 97 prosent av kundene den minste pakken på 75 kWh, selv om de kan oppgradere til 100 kWh gjennom batteribyttesystemet. Når nesten ingen lengre vil betale ekstra for større batteri, faller også forretningsgrunnlaget for en ekstrem 150 kWh-variant bort.
Det er nettopp denne 150 kWh-pakken – med semi-flytende elektrolytt og svært høy energitetthet – som nå skrotes. Batteriet var utviklet for å gi rundt 100 mil rekkevidde etter kinesisk CLTC-standard, og Nio gjorde flere spektakulære demonstrasjoner der blant annet sedanen ET7 ble kjørt over 1000 kilometer på én lading. Teknologisk var pakken et gjennombrudd, men den viste seg å være svært kostbar å produsere.
Ifølge Nio kostet hver 150 kWh-pakke omtrent like mye som en hel mellomklassebil. I tillegg var etterspørselen minimal. De få kundene som faktisk bestilte den største batteripakken gjorde det ofte gjennom Nios abonnementsmodell, der man kan bytte mellom ulike batteristørrelser. Når kundene oppdaget at tett plasserte byttestasjoner gjorde hverdagen enklere med et lettere, mindre batteri, falt interessen for «ultra-long range»-løsningen raskt.
Det hele gjør at Nio nå omtaler den ekstremt store batteripakken som mer markedsføring enn reelt behov. William Li peker på at antallet mennesker som faktisk ønsker å kjøre 1000 kilometer uten stopp er svært begrenset. I praksis stopper de fleste uansett for å spise, hvile eller bytte sjåfør lenge før batteriet er tomt – og da er det mer logisk å bytte eller lade et vanlig batteri enn å bære rundt på unødvendig mye kapasitet hele tiden.
En annen viktig konsekvens er at Nio heller ikke kommer til å lansere 150 kWh-batteriet i Europa, slik enkelte tidligere hadde håpet. De europeiske modellene må nøye seg med de «vanlige» batteripakkene, kombinert med selskapets mer beskjedne nettverk av byttestasjoner på vårt kontinent. Nio selv mener at dette er en fornuftig prioritering: ressursene skal brukes på batterier som faktisk etterspørres – og på å bygge ut infrastruktur der kundene trenger den mest.
Historien illustrerer et skifte i hele elbilbransjen. I flere år var kampen om lengst mulig rekkevidde en form for prestisjekappløp, der 100 mil ble den magiske grensen. Nio passerte den først i praksis, med reelle langturer på over 1000 kilometer. Men når både lade- og byttenettverk blir tettere, blir spørsmålet mindre «hvor langt kan bilen gå», og mer «hvor enkelt er det å fylle på underveis».
For vanlige elbilkjøpere kan Nios kursendring være et tegn på at ekstrem rekkevidde ikke blir normalen. I stedet vil vi trolig se flere biler med moderate batteristørrelser, lavere pris og lavere ressursbruk, kombinert med et stadig tettere nett av hurtigladere og andre løsninger. Når nesten alle kunder velger den korteste rekkevidden i et system som tilbyr fleksibel oppgradering, sender det et tydelig signal til resten av bransjen.
Samtidig viser Nio-saken at batteriteknologi fortsatt utvikles i høyt tempo. Semi-faste batterier med svært høy energitetthet er ikke borte – de dukker heller opp i andre prosjekter og i mer spesialiserte bruksområder. For personbiler i vanlig bruk er det derimot ikke sikkert at 100 mil på én lading er det mest fornuftige målet. Nio har nå erfart, gjennom faktisk kundeadferd, at det finnes en grense der mer rekkevidde gir liten ekstra verdi.
For norske elbilinteresserte er lærdommen klar: når infrastrukturen er god nok, trenger du ikke nødvendigvis den aller største batteripakken for å leve komfortabelt med elbil – verken i hverdagen eller på langtur. Nios tall fra hjemmemarkedet er kanskje et glimt inn i fremtiden også hos oss, der fokus flyttes fra ren rekkeviddejakt til helhetlige løsninger for lading, pris og ressursbruk.
