Litium har vært den stille motoren bak elbilrevolusjonen. Nå advarer en ny analyse om at verden kan stå overfor et betydelig underskudd allerede fra 2028 dersom omstillingen til utslippsfri transport fortsetter i høyt tempo – med direkte konsekvenser også for et elbilland som Norge.
Wood Mackenzie: Underskudd i et «netto null»-løp
Det er analysehuset Wood Mackenzie som fyrer av varselskuddet i sin ferske rapport «Energy Transition Outlook for Lithium». Ifølge deres nye scenarioer kan global etterspørsel etter litiumkarbonat-ekvivalenter nå 13 millioner tonn i 2050 i et netto-null-løp – mer enn dobbelt så mye som i deres basisprognose. Uten en massiv bølge av nye gruver, raffinerier og resirkuleringsanlegg kan markedet gå i underskudd allerede fra 2028.
I rapporten deler Wood Mackenzie utviklingen inn i fire mulige baner, fra et «Delayed Transition»-scenario med rundt 5,6 millioner tonn litium i 2050, til en «Net Zero»-bane med opptil 13,2 millioner tonn. I de mest ambisiøse klimascenarioene må industrien investere opp mot 276 milliarder dollar for å bygge ut tilstrekkelig kapasitet – ellers vil etterspørselen løpe fra tilbudet.
Allerede i dag peker Wood Mackenzie på at eksisterende og vedtatte prosjekter ikke er nok til å dekke behovet etter midten av 2030-tallet, selv i et mer moderat løp. Gapet mellom planlagt produksjon og forventet etterspørsel øker utover 2040- og 2050-tallet, særlig i scenarioene der verdenssamfunnet faktisk leverer på egne klimamål.
Elbilene sluker mesteparten av litiumet
Bak tallene ligger én hoveddriver: elektrifisering av transport. Wood Mackenzie anslår at elbiler alene vil stå for rundt 72–80 prosent av all litiumetterspørsel midt i århundret, mens batterier totalt – til biler, energilagring, elektronikk og andre bruksområder – kan utgjøre hele 96–98 prosent.
Det betyr at balansen i litium-markedet i praksis avgjøres av elbilpolitikken og tempoet i energiomstillingen. Hvis verden virkelig skrur opp farten for å nå netto null-utslipp, blir også presset på litiumforsyningen maksimalt. Hvis tempoet derimot bremses, kan underskuddet skyves noen år frem, men til gjengjeld med tydelige konsekvenser for klimaambisjonene.
Wood Mackenzie understreker at prosjektene som godkjennes nå, i stor grad vil avgjøre om markedet er i balanse eller underskudd i det kritiske tiåret 2030–2040. Med andre ord: vinduet for å handle i tide er i ferd med å lukke seg.
IEA: Batterimarkedet eksploderer – og risikoen følger etter
Den internasjonale energibyrået (IEA) tegner et lignende bilde. I en ny kommentar beskriver de hvordan markedet for litium-ion-batterier passerte 150 milliarder dollar i 2025, etter en vekst på mer enn 20 prosent på bare ett år. Batterier blir en bærebjelke ikke bare for bilindustrien, men også for kraftsystemer, datasentre og en lang rekke andre sektorer.
IEA peker samtidig på at dagens komfortable situasjon med godt forsynte markeder ikke er noen garanti for fremtiden. Etterspørselen etter kritiske mineraler – inkludert litium – kan tredobles frem mot 2030 og firedobles mot 2040 i scenarioene der verden når netto null-utslipp. I 2023 alene økte litiumetterspørselen med rundt 30 prosent, mens prisene svingte kraftig: spotprisene stupte med rundt 75 prosent fra toppen i 2022, før nye signaler om fremtidig underskudd igjen skapte uro.
Det er denne kombinasjonen av rask vekst, høy geopolitiske konsentrasjon og store investeringsbehov som gjør litium til en potensiell flaskehals. IEA advarer om at dagens mønster, der et fåtall land dominerer utvinning og raffinering, øker risikoen for både pris-sjokk og forstyrrelser i forsyningskjedene.
Norge: Verdens mest elektriske bilpark er helt avhengig av globalt litium
For Norge er dette mer enn et abstrakt råvareproblem. I 2025 var hele 95,9 prosent av alle nye personbiler som ble registrert i landet fullt elektriske, og enkelte måneder lå andelen over 97 prosent. Totalt ble det registrert nær 180 000 nye personbiler i 2025 – nesten alle med batteri under gulvet.
Det betyr at den norske bilparken er dypt vevd inn i den globale verdikjeden for litium. Selv om Norge produserer nesten all strømmen sin fra vannkraft, er batteriene i norske elbiler avhengig av gruver i Sør-Amerika og Australia, kjemisk industri i Kina og raffinering og celleproduksjon i Europa, USA og Asia.
På kort sikt kan et overskudd av litium – og dagens lave priser – være gode nyheter for norske bilkjøpere: rimeligere batterier gir lavere bilpriser og bedre rekkevidde for pengene. Men hvis Wood Mackenzie får rett i at underskuddet kommer allerede fra slutten av dette tiåret, kan neste fase bli preget av prisvolatilitet, etterslep i nye prosjekter og økt usikkerhet rundt leveranser – særlig for mindre bilprodusenter og nye elbilmerker.
Nye batterikjemier og resirkulering: Løsning eller bare plaster?
Et sentralt spørsmål er hvor mye ny batteriteknologi kan avlaste presset. IEA forventer at bruk av ulike katodematerialer vil fortsette å endre seg – med økt andel litium-jern-fosfat (LFP) og nye kjemier som litium-mangan-fosfat og natrium-ion på vei inn, spesielt i mindre og billigere biler.
Wood Mackenzie peker samtidig på at resirkulering vil vokse kraftig utover 2040-tallet, men at dette ikke er nok til å forhindre et mulig underskudd i 2030-årene. I deres scenarioer kan resirkulert litium bidra med om lag 2,3–2,7 millioner tonn i 2050, men volumene blir først virkelig store når dagens elbilbølge har rukket å bli skrotet og gjenvunnet.
Med andre ord: mer effektiv batteribruk, mer litiumsvake kjemier og omfattende resirkulering er helt nødvendige puslespillbrikker – men de erstatter ikke behovet for nye gruver og raffinering. For industrien handler det om å løpe på to bein samtidig.
Politikk, miljø og geopolitikk
Litium-spørsmålet er heller ikke bare teknisk eller økonomisk. Ny gruvevirksomhet møter motstand både av miljøhensyn og på grunn av konflikter med lokalbefolkning og urfolks rettigheter, særlig i områder der vannressurser allerede er under press. Samtidig ser flere land på litium som et strategisk virkemiddel – noe som kan forsterke dagens geopolitiske spenninger rundt kritiske mineraler.
For Europa og Norge betyr dette at diskusjonen om «strategisk autonomi» ikke bare handler om kraftkabler, gass og raffinert petroleum, men i økende grad om tilgang til litium, nikkel, kobolt og grafitt. EU har allerede lansert sin «Critical Raw Materials Act» for å sikre at en større del av verdikjeden bygges på europeisk jord – fra gruvedrift til batterifabrikker.
Hva bør Norge følge med på?
For norske beslutningstakere og elbilkjøpere er budskapet todelt. På den ene siden viser Wood Mackenzie-rapporten at tempoet i elbilovergangen globalt trolig vil holde litiumetterspørselen høy og gjøre markedet sårbart for sjokk. På den andre siden bekrefter IEA at nettopp denne overgangen er avgjørende for å nå klimamålene – og at alternativet til å skalere opp batterier og kritiske mineraler er å ikke nå netto null i det hele tatt.
For et land der elbilen allerede er blitt «normalbilen», vil det være viktig å:
- følge utviklingen i batteripriser og leveringssikkerhet tett når vi nærmer oss 2030,
- støtte satsing på resirkulering og mer effektive batteriløsninger i Europa,
- vurdere hvordan norsk politikk kan bidra til mer bærekraftig utvinning globalt, gjennom krav til sporbarhet og miljøstandarder.
Litium-krisen er ikke gitt – men signalene fra både Wood Mackenzie og IEA er tydelige: hvis verden vil elektrifisere raskt, må også investeringene i kritiske mineraler opp i gir. Hvis ikke, kan det bli knapphet på selve råvaren som gjør elbilrevolusjonen mulig.
Les mer hos Wood Mackenzie og IEA:
Wood Mackenzie – Energy Transition Outlook for Lithium
IEA – Global battery markets are growing strongly – and so are the supply risks
