Smart Fortwo

Smart Fortwo har alltid vært en bil som vekker reaksjoner. Enten man elsker den for dens sjarmerende minimalisme eller rister på hodet over størrelsen, er det ingen tvil om at den har hatt en helt spesiell plass i bilverdenen. I elektrisk form har den blitt et symbol på hvordan mobilitet kan se ut i tettbygde områder – liten, effektiv og fullstendig fri for utslipp.

For Norge har Fortwo fått en litt annerledes rolle enn i de fleste andre land. Her har ikke den mikroskopiske bybilen vært et rent urbant leketøy, men snarere et nisjevalg for folk som ønsker en andre bil, et pendlingsverktøy eller et praktisk kjøretøy i byer med høyt avgiftstrykk og trange parkeringsplasser. Det er ikke mange av dem på norske veier, men de som finnes, vekker alltid oppmerksomhet – særlig om vinteren, når folk innser at bilen faktisk takler mer enn utseendet skulle tilsi.

Overgangen til elektrisk drift

Historien om den elektriske Smart Fortwo begynner allerede tidlig på 2000-tallet, lenge før elbilbølgen virkelig slo inn. Mercedes-konsernet, som eide Smart, så potensialet i å bruke det ultrakompakte chassiset til Fortwo som base for et nullutslippsprosjekt. Etter flere små pilotserier i samarbeid med britiske og tyske energiselskaper ble den første elektriske Fortwo satt i begrenset produksjon i 2007.

Men det var først med tredje generasjon, lansert i 2012 under navnet Smart Fortwo Electric Drive, at bilen begynte å fremstå som et reelt alternativ. Den ble utstyrt med et 17,6 kWh litium-ion-batteri levert av Deutsche ACCUMOTIVE (et Daimler-datterselskap), og en elmotor på 55 kW. Rekkevidden var beskjeden – rundt 145 km NEDC – men bilen veide under 900 kg og var kvikk i bytrafikk.

Denne bilen representerte også en teknologisk milepæl for Daimler. Den ble brukt som testplattform for programvaren og komponentene som senere havnet i Mercedes-Benz B-Class Electric Drive og de første EQ-modellene. Mange av de tyske ingeniørene omtaler Smart ED som «lillebroren som lærte storebrødrene å kjøre elektrisk».

Et viktig vendepunkt kom i 2019, da Smart Fortwo ble en ren elbilserie. Daimler valgte å avslutte all produksjon av forbrenningsmotorer for Smart og gjøre merket helelektrisk. Det var en modig beslutning – lenge før de fleste konkurrenter våget å ta samme steg. Den oppdaterte modellen fikk navnet Smart EQ Fortwo, og selv om teknikken i stor grad var den samme, fikk bilen et forbedret batteristyringssystem, raskere AC-lader (opp til 22 kW) og nytt infotainment.

I 2020 kunngjorde Daimler at Smart-merket skulle fornyes gjennom et samarbeid med kinesiske Geely. Det markerer slutten på den «klassiske» Fortwo-æraen og starten på en ny generasjon biler, utviklet i fellesskap mellom Tyskland og Kina. Den lille todørs-elbilens fremtid er derfor mer usikker enn noensinne – men arven den etterlater, er betydelig.

For mange europeere var Smart Fortwo EQ den første elbilen de noensinne kjørte. For byer som Paris, Roma og Oslo ble den et naturlig innslag i bybildet – ikke som luksusgadget, men som et lite, logisk transportmiddel i en tid hvor parkeringsplass var blitt luksus.

Versjoner og tekniske særtrekk

Smart Fortwo EQ ble tilbudt i flere varianter gjennom sin levetid, men i praksis dreier alt seg om ett og samme tekniske grunnlag. Bilen bruker en kompakt elektrisk drivlinje på 60 kW (82 hk) og et dreiemoment på 160 Nm. Det høres kanskje ikke mye ut, men med en vekt på litt over 900 kg gir det mer enn nok futt i bytrafikk. 0–50 km/t går unna på fire sekunder, og toppfarten er begrenset til 130 km/t. Det siste er faktisk bevisst – Smart ville at bilen skulle være mest mulig effektiv i urbane miljøer, ikke på motorveien.

Den lille 17,6 kWh-batteripakken gir en offisiell WLTP-rekkevidde på rundt 135 km, men i praksis ligger den mellom 100 og 120 km under normale forhold. Mange ser det som en begrensning, men for bilens egentlige bruksområde – korte pendleretapper og bykjøring – fungerer det overraskende bra.

Et av Smart Fortwos sterkeste kort har alltid vært hurtig AC-ladingen. Mens de fleste små elbiler i samme prisklasse tidligere ladet med 3,6 eller 7,4 kW, kunne Smart EQ leveres med en 22 kW onboard-lader. Det gjorde at bilen kunne lades fra 10 til 80 prosent på litt over 40 minutter på vanlige offentlige AC-punkter. For mange byboere uten hurtigladere i nærheten var dette et stort fortrinn.

Kjøreopplevelsen er overraskende underholdende. Den korte akselavstanden og lave vekten gir kvikk styrerespons og lett manøvrering. På trange bygater eller parkeringshus er den rett og slett i sitt element. Men den lille hjulbasen betyr også at komforten på dårlig vei er begrenset – bilen humper litt på brostein og telehiv.

Interiøret er enklere enn i tidligere Mercedes-produkter, men solid bygget. Selv på eldre biler holder materialene seg godt, og designet har et tydelig lekent preg. Det er plass til to voksne, og bagasjerommet rommer beskjedne 260 liter, men seteryggen kan felles ned for å få mer plass.

Kort oppsummert: Smart Fortwo EQ er ikke en «bil for alle», men den er glimrende i sitt rette element. Den leverer en byopplevelse få biler kan matche – stille, lynrask i responsen og lett å parkere på steder der selv små SUV-er må gi opp.

Lansering og mottakelse i Norge

Smart Fortwo Electric kom til Norge lenge før mange trodde markedet var klart for en slik bil. De første elektriske Fortwo-modellene dukket opp allerede i 2013 gjennom et lite antall importerte Electric Drive-utgaver. Den virkelige lanseringen kom imidlertid i 2017, da Mercedes-importøren åpnet for salg av den nye generasjonen under navnet Smart EQ Fortwo.

Det norske markedet var på den tiden dominert av Nissan Leaf, BMW i3 og Volkswagen e-Golf – biler med langt større rekkevidde. Likevel fikk Smart Fortwo sin lille tilhengerskare, spesielt i Oslo, Bergen og Trondheim. Mange kjøpte den som firmabil eller som nummer to-bil til husholdningen.

De første anmeldelsene i norsk presse var delte. Nettstedet Motor.no skrev at «Smart EQ Fortwo føles som en scooter med tak – genial i byen, men krevende utenfor». Elbilforeningen var derimot mer positive, og påpekte at bilen «beviser hvor lite energi man egentlig trenger for å komme seg rundt i byen».

I 2019–2020 fikk Fortwo en liten renessanse. Flere kommuner og bildeleordninger, blant dem Bilkollektivet og Hyre, tok bilen inn i flåten sin som et eksperiment for urban deling. Det viste seg raskt at brukerne likte konseptet: null utslipp, parkering på selv de minste plassene, og billig drift.

Likevel forble Smart Fortwo et nisjeprodukt i Norge. Høye priser – rundt 200 000 – 240 000 kroner ny – og den begrensede rekkevidden gjorde at mange valgte større biler. Statistikken viser at det frem til 2024 ble registrert under 900 eksemplarer av Smart EQ Fortwo i Norge.

De som faktisk kjøpte bilen, er derimot blant de mest fornøyde eierne. På forum som Elbilforum.no finner man beskrivelser som «den perfekte pendlerbilen til jobben i sentrum» og «mer komfortabel enn forventet». Andre nevner den som «ideell for dem som bor alene og vil ha elbil uten stress».

Bilen har også funnet en uventet nisje blant camping- og bobileiere. Flere bruker Fortwo som «slepebil» bak bobilen i sommerhalvåret – et vanlig syn på tyske og nederlandske campingplasser, men også i Norge de siste årene.

For importøren ble Smart Fortwo først og fremst en imagebygger. Den viste at Daimler tok elektrifisering på alvor, og fungerte som et utstillingsvindu for småbilteknologi som senere ble videreutviklet i EQ-serien.

Brukserfaring i norsk klima og praksis

Når man snakker om små elbiler i Norge, kommer ofte spørsmålet: «Hvordan klarer de seg egentlig om vinteren?» For Smart Fortwo EQ er svaret litt todelt – den overrasker på noen områder, og avslører begrensninger på andre.

Først og fremst er det viktig å huske at bilen ble utviklet med sentraleuropeisk bytrafikk i tankene. Derfor har den ingen aktiv batterivarme, men en enkel programstyrt temperaturkontroll. Det betyr at rekkevidden synker kraftig i kaldt klima – ofte ned mot 70–80 kilometer i streng kulde. For mange høres det dramatisk ut, men for den typiske brukeren som kjører 10–20 kilometer om dagen, er det sjelden et problem.

Derimot er kupévarmen overraskende effektiv. Den lille kabinen blir varm på under to minutter, og bilen har både rattvarme og seter med høy effekt. Flere eiere har skrevet på Elbilforum.no at «den varmer raskere enn Teslaen min» – en uttalelse som sier mye om den lille bilens vinterkomfort.

Et annet positivt punkt er at Fortwo alltid har stått høyt på listen over lettkjørte biler i trange bygater. Kort akselavstand og elektrisk styring gjør den til en fryd på glatte bygater. Det lave tyngdepunktet bidrar til god balanse, og ESP-systemet reagerer raskt. Selv i kraftig snø klarer den seg overraskende godt, særlig med smale vinterdekk.

På motorveien blir det derimot tydelig at bilen ikke trives like godt. Sidevind kan merkes, og støynivået stiger. Dette er ikke en bil for lange E6-etapper, men for by- og forstadsliv. Når man holder seg innenfor dens naturlige rammer, leverer den derimot en stabil, trygg og effektiv opplevelse.

Eiere fremhever også hvor billig bilen er i drift. Den bruker omtrent 1,4–1,6 kWh per mil i bykjøring, og har svært lave servicekostnader. Det er lite som kan gå galt – ingen oljer, få bevegelige deler og et drivverk som er kjent for å være robust.

Den største svakheten for mange er rekkevidden i kombinasjon med mangel på hurtiglading (DC). Selv om 22 kW AC er imponerende, krever det at man har tilgang til et slikt punkt. I mindre byer kan det være utfordrende, men i Oslo, Bergen eller Stavanger fungerer det utmerket.

Kort oppsummert: I norsk praksis fungerer Smart Fortwo EQ best som en sekundærbil – perfekt for pendling til sentrum, for parkeringsutfordrede områder eller som bil nummer to i husholdningen. Den tåler vinteren bedre enn man skulle tro, men er ikke en altmuligbil.

Bruktmarkedet for Smart Fortwo EQ i Norge

På bruktmarkedet har Smart Fortwo funnet sin egen, trofaste nisje. Det er sjelden man ser mange til salgs samtidig – vanligvis mellom 15 og 25 biler på finn.no – men etterspørselen er stabil. Prisene varierer fra 80 000 til 140 000 kroner avhengig av årsmodell og utstyr. De nyere bilene fra 2019–2020 med 22 kW-lader holder seg best i verdi.

Flere forhold gjør Fortwo EQ til en trygg bruktbil: den enkle konstruksjonen, få elektroniske systemer og det kompakte batteriet som sjelden overopphetes. Batteridegradering er uvanlig; de fleste rapporterer om bare 5–8 % kapasitetsfall etter fem–seks år.

Men det finnes punkter man bør være oppmerksom på:

1. Lading.
Sjekk at 22 kW-laderen fungerer som den skal. Enkelte tidlige biler (2017–2018) hadde softwarefeil som begrenset effekten til 11 kW. Det er enkelt å oppdatere hos Mercedes-verksted, men mange brukte biler har aldri fått oppdateringen.

2. Vannlekkasjer.
På enkelte eksemplarer har eiere oppdaget fukt under gulvmattene. Dette skyldes vanligvis feilmontert drenering fra panoramataket. Det er lett å utbedre, men verdt å sjekke.

3. Klimaanlegg.
Et fåtall biler hadde svak AC-effekt etter flere år, som følge av lekkasje i små aluminiumrør. Reparasjonene er ikke dyre, men krever spesialverksted.

4. Dører og hengsler.
På grunn av bilens korte karosseri og tunge dører kan hengslene få litt slark over tid. Et kjent fenomen på Fortwo gjennom alle generasjoner.

Ellers har bruktbiler i Norge ofte gått lite – under 50 000 kilometer – og mange har stått innendørs. Dermed er bilene ofte i god stand både teknisk og kosmetisk.

For bruktbilkjøpere er det verdt å merke seg at Smart EQ fremdeles har aktiv batterigaranti på åtte år eller 100 000 km, noe som dekker kostnader dersom kapasiteten faller under 70 %. Det gjør den til et relativt trygt kjøp sammenlignet med eldre småbiler som Renault Zoe eller VW e-up!

Flere bilforhandlere melder at Fortwo er populær blant pendlere som har flyttet til byen og ønsker noe kompakt og lettkjørt. Også bilutleiefirmaer har begynt å kjøpe opp brukte eksemplarer til intern bruk.

Kort sagt: På bruktmarkedet er Smart Fortwo EQ et lite, men pålitelig funn – et kjøretøy som holder seg overraskende godt og har lav risiko for ubehagelige overraskelser.

Fremtidsutsikter og rolle på markedet

Smart Fortwo står nå ved et veiskille. Den klassiske todørs bybilen slik vi kjenner den, er i ferd med å forsvinne fra produksjon, og fremtiden til Smart-merket er allerede skrevet i nye linjer – bokstavelig talt. Samarbeidet mellom Mercedes-Benz og kinesiske Geely har flyttet tyngdepunktet mot større, mer teknologisk avanserte modeller som Smart #1 og Smart #3. Begge er SUV-inspirerte elbiler utviklet på Geelys SEA-plattform, med langt bedre rekkevidde og høyere prisnivå.

Dermed står Fortwo-konseptet igjen som et ikon, men også som et symbol på en epoke som nærmer seg slutten. Det er lite som tyder på at det kommer en direkte etterfølger – i hvert fall ikke i tradisjonell form. Kostnadene ved å bygge så små biler i Europa har blitt for høye, og markedet har beveget seg mot større, mer fleksible elbiler med kraftigere motorer og mer avanserte assistansesystemer.

Likevel er det for tidlig å avskrive Fortwo helt. I en tid hvor byene strammer inn parkeringsmuligheter og avgifter, og hvor delingstjenester vokser, kan små nullutslippsbiler som Fortwo få en renessanse. Flere europeiske byer, blant annet Paris og Hamburg, vurderer å gi incentiver til ultrakompakte elbiler som bruker mindre plass og energi. Dersom slike tiltak sprer seg til Skandinavia, kan bruktimport og gjenbruk av eksisterende Fortwo-modeller bli en naturlig løsning.

I Norge vil nok Fortwo fortsette å leve videre som et lite, men trofast fenomen. Den har fått et slags kultstempel blant dem som faktisk eier den – en gruppe entusiaster som setter pris på bilens ærlige, enkle natur. Den vil neppe noen gang bli en salgssuksess igjen, men den kan beholde sin rolle som den mest byvennlige elbilen på markedet, særlig for dem som ikke trenger stort mer enn to seter og et strømuttak i garasjen.

Om Smart velger å lage en ny generasjon mikrobil i samarbeid med Geely, kan teknologien fra SEA-plattformen gi en helt ny dimensjon til Fortwo-konseptet – raskere lading, 300+ km rekkevidde og moderne sikkerhetssystemer. Men samtidig risikerer den å miste sin unike identitet som «den lille bilen som kunne».

Smart Fortwo har altså en uavklart, men fascinerende fremtid: som klassiker, som miljøsymbol og kanskje som inspirasjon for neste bølge med mikromobilitet.

Konklusjon og vurdering

Smart Fortwo EQ er en bil som på mange måter går mot strømmen – bokstavelig talt. I en tid der elbilene stadig blir større, tyngre og mer kompliserte, minner den oss om at det fortsatt finnes en plass for det enkle og geniale.

Den er ikke bygget for alle, og den prøver heller ikke å være det. Den er laget for mennesker som verdsetter bylivets rytme: korte turer, rask parkering, minimal energibruk og null vedlikeholdsstress. For den gruppen er Fortwo nesten perfekt.

I norske forhold overrasker den positivt. Den takler vinteren bedre enn forventet, varmer opp raskt og holder seg pålitelig selv etter mange år. Batteriet viser lav degradering, og ladingen på 22 kW gjør at den alltid er klar til bruk. Den lille rekkevidden er et kompromiss, men for en pendler mellom Grünerløkka og Lysaker, eller for den som bor i Bergen sentrum, er det sjelden et reelt problem.

Som bruktbil er den et trygt kjøp, særlig for de som ikke trenger stor bil, men vil ha et pålitelig elektrisk kjøretøy med lav driftskostnad. Den kan til og med være et økonomisk smart valg for unge førere som vil inn i elbilverdenen uten å bruke store summer.

Fremtiden for Fortwo som modell kan være usikker, men dens innflytelse er uomtvistelig. Den banet vei for en hel generasjon små elbiler, og den viste at elektrisk mobilitet kan være både sjarmerende og praktisk. Den står som et lite, men tydelig punktum i en bilhistorie som i stadig større grad dreier seg om effektivitet, byliv og bærekraft.

For Norge etterlater Smart Fortwo seg et lite, men varig fotavtrykk: en bil som beviste at man ikke trenger 500 hestekrefter og SUV-karosseri for å komme seg på jobb. Bare et smil, en stikkontakt – og en parkeringsplass som ingen andre kommer inn på.