Når vi i dag snakker om elbiler, er det ofte snakk om rekkevidder på flere hundre kilometer, hurtigladere og avansert digital teknologi. Men allerede for to tiår siden fantes modeller som forsøkte å vise vei — små, elektriske, urbane. En av disse var Peugeot 106 Electric. Den var kompakt, enkel — og et tidlig signal om at elbilen ikke bare var et fremtidsscenario, men allerede startet sin utvikling.
I Norge, et land som senere skulle bli elbilens foregangsland, har denne lille modellen sin egen plass i historien. Selv om den aldri ble stor suksess her til lands, er den interessant som del av fortellingen om hvordan elbilene utviklet seg — og hva markeder som Norge så etter.
Bakgrunnen og utviklingen av modellen
Historien om Peugeot 106 Electric begynner midt på 1990-tallet. Fabrikanten Peugeot lanserte den elektriske versjonen av sin populære lille 106-modell i 1995, i samarbeid med ingeniørvirksomheten Heuliez. Formålet var klart: å utvikle en by-elbil, tilpasset europeiske forhold, før elbilen virkelig tok av. Batteriteknologien var tidlig — modellen brukte nikkel-kadmium-celler fra selskaper som Saft Groupe.
Teknisk var den enkel: en elmotor på rundt 20 kW (ca. 27 hestekrefter) og rekkevidder som etter tidens mål var moderate. Eksempelvis viser tall at makseffekt var 20,5 kW for en 2000-versjon. Selv om tallene kan virke små i dag, representerte modellen et steg — et signal fra Peugeot om at elektrifisering kunne være mer enn konsept.
Modellen ble tilbudt i flere europeiske land — inkludert Norge — noe som gjør den til et tidlig element i det norske elbilmarkedets historie.
Men utfordringene var store: kostnader, batteriteknologi, rekkevidde, og tilpasning til infrastruktur. Produksjonen var begrenset, og kommersiell suksess uteble i stor skala. Likevel har modellen fått en slags arvestilling — den representerer «før elbilrevolusjonen» i miniatyrform.
I tillegg har Peugeot 106 Electric i ettertid fått en viss samlerstatus og blitt diskutert i retro-elbilmiljøer. For Norge betyr det at bilen, selv om den ikke er mainstream, gir et interessant blikk bakover — til hvordan elbilmarkedet var før det ble stort, og hvordan forbrukerne og markedet begynte å orientere seg.
Inntreden til Norge og mottakelsen her
Peugeot 106 Electric kom til Norge i små volum mot slutten av 1990-tallet, i en tid da elbil var mer kuriositet enn hverdag. Importen skjedde stykkevis og delt: noen få biler via offisiell kanal, noen gjennom test- og demoprogrammer, og en håndfull via privat import. For norske myndigheter og kommuner var modellen interessant som «mikro-laboratorium» for urban mobilitet: kort rekkevidde, nullutslipp i bykjerner og mulighet til å prøve ut lading hjemme eller på arbeidsplassen med enfase 230 V.
Mottakelsen var nøktern. 106 Electric var liten, lett og oversiktlig i bytrafikk, men den passet dårlig til lange avstander og norske vinterveier. For Oslo, Bergen eller Stavanger i rolig bykjøring ga den mening; for pendling over lengre strekninger var den et kompromiss. Likevel fikk modellen en liten, men trofast krets av brukere: miljøbevisste pendlere, kommunale driftsteam med korte ruter, og entusiaster fra spirende elbilmiljøer.
Det norske vinterklimaet avslørte styrker og svakheter. På plussiden var bilen forutsigbar: lav toppfart og myk leveranse av moment gjorde vinterkjøring kontrollert, og enkel drivlinje ga lite å «ødelegge». På minussiden reduserte kulde rekkevidden merkbart — никель-кадмий-батареи tåler kulde bedre enn mange tidlige bly- og nikkel-metallhydrid-pakker, men energitettheten var lav, а effektiv oppvarming av kupe og batteri «spiste» av reservene. Eiere lærte быстро: forvarming når det var mulig, rolig gass i kulde, og planlagte stopp for å ta imot litt «natt-strøm» hos jobben eller i garasjen.
Det som gjorde 106 Electric spesiell i Norge, var timingen. Modellen dukket opp samtidig med de første politiske signalene som senere skulle gjøre landet til elbilpionér: fritak fra engangsavgift, parkeringsfordeler i enkelte kommuner, tidlig debatt om kollektivfelt. Selv om den ikke ble en salgsvinner, ble den en erfaring. For flere kommuner og driftsteam ble 106-en et internt bevis på at «elbil fungerer i kort-rute-drift». For entusiaster ble den inngangsbilletten til et miljø som snart skulle vokse — med tidlige forum, byttekultur for deler og dugnadslading via vanlige stikk.
Et karakteristisk norsk trekk var også hvordan bileiere delte kunnskap. I elbilmiljøene ble det tidlig etablert en praksis for å dokumentere rekkevidde i ulike temperaturer, ladevaner, og hva som faktisk ryker først i kulde og saltlake. For 106-en pekte erfaringene på tre gjengangere: vann i dørpakninger om vinteren dersom pakningene ikke var oppdatert, svekkede kupévifter som jobbet tungt i streng kulde, og behov for systematisk håndtering av NiCd-batterier (balansering, riktig «top-off», og jevnlige helsesjekker).
Over tid ble 106 Electric et sjeldent syn, men den forsvant aldri helt. Den lever videre i historiene — «før alt tok av» — og blant noen få som fortsatt bruker bilen til bynære ærend. For disse eierne er kjøregleden en annen type enn i moderne elbiler: stillheten er mer «mekanisk» enn digital, og enkelheten i dashbord og drivlinje føles nærmest avvæpnende i 2020-årenes high-tech-verden.
Versjoner, utstyr og konkurrenter — da og nå
Konseptet bak Peugeot 106 Electric var relativt ensartet: en liten tredørs småbil, forhjulsdrevet, med en kompakt elmotor på rundt 20 kW nominelt og enkel énfaselader for AC-tilkobling. Batteriet besto av NiCd-moduler arrangert lavt og relativt midt i bilen, for å gi forutsigbar vektfordeling. Offisiell toppfart var beskjedent satt, og rekkevidden ble kommunisert som «urban» — kortpendling og dagligliv i by. Klimaanlegg og varme var enkle og funksjonelle, men krevde planlagt bruk i kulde for å bevare rekkevidde.
Utstyrsfilosofien var «nødvendig først»: servostyring, ABS på de fleste eksemplarer, enkel instrumentering som ga føreren relevant info om lade- og energistatus. Det fantes mindre variasjoner mellom årganger (utstyrsdetaljer, software-kalibrering av lader og energimåler, små endringer i interiør), men ingen stor «line-up» av ulike drivverk. Dette var ikke en modulær familie — det var en fokusert nisjemodell.
Hvordan måles den opp mot samtidens alternativer? På slutten av 1990-tallet og tidlig 2000-tall var konkurrentenes elektriske tilbud sparsomme. Flere aktører stilte med enten mikrosmå bybiler, tidlige konverteringer eller pilotserier som primært ble solgt til kommunale kunder. I Norge fantes det etter hvert andre små elbiler som tok mer oppmerksomhet når avgiftsfordelene skjøt fart — men 106 Electric var der før massemarkedet kom. Den konkurrerte egentlig mer mot «skepsis og infrastruktur» enn mot andre modeller.
I lys av dagens marked blir sammenligningen urettferdig. Moderne små-EV-er har høyenergetiske litiumceller, rask DC-lading, og sofistikerte varmepumper. Likevel kan 106 Electric fortsatt være interessant, hvis man ser riktig bruksområde: kort bypendling, små ærend, og som bevaringsverdig historisk objekt som faktisk går på strøm og ikke bare står på utstilling. Her lever den i samme økosystem som tidlige el-mikrobiler og veteran-EV-er som holdes i live av ildsjeler.
Hvorfor den fortsatt kan være aktuell i Norge — i små lommer:
- Urban logistikk i ultra-kort løp: borettslag, korte driftstjenester, verksteder som trenger «hente-/bringebil» over få kilometer.
- Læring og formidling: skoler, museer og teknologisentre som vil vise «hvordan elbil startet i praksis».
- Entusiastbruk: eiere som liker å lære batterivedlikehold, jobbe med ladesystemer, og dokumentere data i kulde.
Hvem konkurrerer den med i dag? Strengt tatt — ingen direkte. Alle moderne små elbiler vil være overlegne på rekkevidde, sikkerhet og komfort. Men det er heller ikke poenget. 106 Electric er et tidsvitne. Den «konkurrerer» om oppmerksomhet, ikke om spesifikasjoner. Der moderne by-EV-er løser hverdagen uten drama, inviterer 106-en til å lære, kjenne og forstå begrensningene som gjorde de store sprangene mulige.
Til syvende og sist blir verdivurderingen todelt:
- Som praktisk bybil i 2025: kun for veldig korte ruter, planlagt lading og eiere som aksepterer lav komfort- og sikkerhetsstandard etter dagens mål.
- Som historisk og entusiasmebasert prosjekt: høyst relevant, givende og lærerik — og en liten del av den norske elbilfortellingen, før den store bølgen kom.
Bruktkjøp – hva bør man sjekke før du går for en brukt 106 Electric?
Å kjøpe en brukt Peugeot 106 Electric i dag er litt som å adoptere et stykke bilhistorie. Det er ikke lenger et kjøretøy i vanlig forstand, men et entusiastprosjekt – en liten tidskapsel fra elbilens barndom. For den som vet hva de går til, kan det likevel være både lærerikt og overraskende gøy. Men for de som forventer komfort og driftssikkerhet på nivå med moderne elbiler, bør forventningene justeres kraftig.
Batteriene – hjertet og hodepinen
Peugeot 106 Electric ble levert med nikkel–kadmium-batterier fra franske Saft, og det er her de fleste utfordringene ligger. Disse batteriene hadde god kuldetoleranse og kunne tåle mange hundre ladesykluser, men de var tunge, krevde jevn vedlikeholdslading og hadde en kjent «minneeffekt».
Et brukt eksemplar i dag har som oftest batterier som er over 20 år gamle, og mange av dem har allerede vært gjennom reparasjoner, cellebytte eller komplette konverteringer til moderne litium-ion-pakker utført av entusiaster.
Før kjøp bør du:
- Avklare hvilken batteritype som sitter i bilen. Er det fortsatt NiCd, eller er den konvertert til Li-ion?
- Sjekke kapasitet i praksis. Selv en frisk originalpakke gir sjelden mer enn 60–70 km reell rekkevidde.
- Se etter spor av tidligere lekkasje. Kadmium er giftig, og gamle celler kan lekke elektrolytt.
- Kontrollere ladesystemet. Den opprinnelige 1,5–2 kW AC-laderen var følsom for spenningsvariasjoner, og mange er byttet eller reparert.
En full NiCd-pakke i original stand er sjelden, men enkelte entusiaster mener de har sjel – de kan lades uten aktiv kjøling, tåler vinterkulde og varer lenge hvis de behandles riktig. Men reservedeler finnes knapt, og litiumkonvertering er ofte eneste realistiske vei for regelmessig bruk.
Elektronikk og drivverk
Selve drivsystemet – motor, kontroller og overføring – er overraskende robust. Elmotoren har lite som kan gå galt, og kraftoverføringen er mekanisk enkel. Den største feilkilden er effektkontrolleren, som kan utvikle kontaktfeil etter år med vibrasjon eller fukt. Et verksted med kompetanse på gamle PSA-elektriske kjøretøy er gull verdt, men slike finnes hovedsakelig i Frankrike, Tyskland og noen få steder i Skandinavia.
Kontrollerkortene kan repareres, men det krever spesialkunnskap. Enkelte norske entusiaster har utviklet egne løsninger – som å erstatte kontrolleren med moderne enheter fra Curtis eller Kelly Controls. Da mister man imidlertid originaliteten, men får høyere driftssikkerhet.
Lading og infrastruktur
106 Electric ble laget for AC-lading på 230 V enfase, uten hurtigladestøtte. Lading fra tomt til fullt tar 6–8 timer, og bilens innebygde ladeport bruker et proprietært PSA-grensesnitt. Mange eiere har oppgradert til moderne Type 2-kontakt for å bruke vanlige ladestasjoner.
Om bilen fortsatt har original kontakt, må du være sikker på at du får med adapter eller originalkabel – de er svært sjeldne og kan koste mer enn bilen.
Lad elektronikken forsiktig de første gangene, gjerne med overvåking av spenning og temperatur, spesielt hvis bilen har stått lenge ubrukt. Gamle batterier liker ikke å vekkes brått til live.
Karosseri og interiør
Karosseriet i 106 Electric er basert på den vanlige 106-karosseriet, men har ekstra vekt og kabelføringer i gulvet. Rust kan forekomme i hjulbuer og under gulvet foran batteriboksen, spesielt på biler brukt i norske vinterforhold med salt.
Interiøret er spartansk, men solid. Elektriske vinduer og varmeapparat bør testes – sistnevnte trekker mye strøm, og mange eiere har montert tilleggsbrytere for å regulere forbruket manuelt.
Reservedeler og verksteder
Det finnes ikke lenger originalservice fra Peugeot, og de fleste delelagre har fjernet modellens komponenter. Likevel har entusiastmiljøer i Europa bygget opp små nettverk for bytte og reparasjon. Noen norske eiere bestiller deler fra Frankrike eller lager dem selv med 3D-printing.
Elmotoren og drivverket tåler mye, så du kan ofte bruke bilen lenge uten store problemer – men skulle noe ryke i ladesystemet, kan det være vanskelig å finne hjelp utenfor entusiastkretsen.
Konklusjon for bruktbilkjøpere
Peugeot 106 Electric på bruktmarkedet er ikke et praktisk kjøp i vanlig forstand. Det er et prosjekt – en læringsplattform og et nostalgisk minne fra elbilens pionertid.
Hvis du ønsker å oppleve hvordan elektrisk mobilitet startet, kan bilen gi en unik, nesten pedagogisk opplevelse. Du får se hvordan enkel elektrisk teknologi ble brukt med begrensede ressurser, og hvordan elbiler kjentes før programvare og touchskjermer tok over.
Men som daglig bil krever den tålmodighet, kunnskap og deler som ikke finnes i butikk. Den passer best for deg som liker å restaurere, måle spenning med multimeter og finne glede i stillhet og enkelhet.
For de fleste andre vil det være en fascinerende, men upraktisk del av elbilhistorien – mer museum enn mobilitet.
Fremtiden – hva ligger foran modellen og for markedet her?
Når man ser på Peugeot 106 Electric i dag, kan det virke rart å snakke om fremtiden. Men det er nettopp det som gjør den interessant. Modellen er ikke lenger en bil som skal konkurrere i markedet – den er blitt et stykke industrihistorie. Og i en tid der stadig flere begynner å se verdien av å bevare de første elbilene, kan den faktisk få et nytt liv, om enn i et annet format enn før.
Fra glemt småbil til bevaringsverdig el-pionér
Interessen for tidlige elbiler har økt de siste årene, ikke minst i land som Norge, der elbilens historie skrives om med stolthet. Det finnes allerede små miljøer av entusiaster som restaurerer Think City, Reva, Citroën Saxo Electric og nettopp Peugeot 106 Electric.
For mange av dem handler det ikke bare om nostalgi, men om respekt for det tekniske håndverket og idealismen bak disse bilene. De var bygget i en tid da ingen kunne garantere at elbiler hadde en framtid.
I dag ser man at 106 Electric blir brukt i museer, på elbilfestivaler og som undervisningsobjekt. Flere norske videregående skoler og teknologilinjer bruker slike biler som opplæringsplattform for å forstå elektriske drivlinjer og batteristyring. Dermed får bilen en ny rolle — ikke som transportmiddel, men som kunnskapsbærer.
Norsk særstilling og miljøbevissthet
Norge har et særskilt forhold til elektrisk mobilitet. Det var her de første avgiftsfritakene kom, her kollektivfelt ble åpnet for elbiler, og her elbilen gikk fra kuriositet til majoritet. I det bildet er Peugeot 106 Electric et lite, men synlig kapittel.
Noen få eksemplarer ruller fortsatt i Oslo, Akershus og på Vestlandet, gjerne eid av entusiaster som har byttet batteripakker og oppgradert ladesystemet til moderne standard. For dem handler det om å bevare et symbol — bilen som var der før «boomen» startet.
Den nøkterne estetikken, det mekaniske klikket fra reléene, den manuelle nøkkelladingen — alt dette vekker følelser hos folk som har fulgt elbilens utvikling siden 1990-tallet. Når slike biler dukker opp på arrangementer, vekker de nesten alltid nysgjerrighet: «Så små var de?», «Så enkelt var det?» – og kanskje også et lite smil over hvor langt teknologien har kommet.
Et potensial for sirkulær bruk
Et interessant perspektiv er gjenbruk og sirkulærøkonomi. Peugeot 106 Electric har en robust, mekanisk struktur og en enkel elektrisk arkitektur. Dette gjør den ideell for eksperimenter: noen bygger den om til litium-systemer, andre bruker den som testplattform for batteristyringsenheter eller regenerative bremseoppsett.
På den måten får bilen et nytt liv – ikke nødvendigvis som et kjøretøy i ordinær trafikk, men som laboratorieobjekt for dem som lærer seg elteknologi.
Et annet aspekt er lav vekt og småskala urban mobilitet. Når byer som Oslo og Bergen planlegger bilfrie soner og lavutslippssoner, kan små retro-elbilene i teorien få et comeback som spesialbrukskjøretøy – for museer, teknologiparker, interne transporttjenester og events.
Samlerverdi og kulturarv
I klassikerverdenen er det ikke uvanlig at biler som en gang ble sett på som hverdagslige, senere får status som kulturarv. Peugeot 106 Electric nærmer seg denne terskelen.
I Frankrike har enkelte klubber begynt å restaurere dem med tanke på framtidig veteranstatus, og i Norge finnes det entusiaster som vurderer å få registrert sine biler som «historiske kjøretøy». Det gir lavere årsavgift og en viss formell anerkjennelse av bilens historiske verdi.
Selv om dette fortsatt er marginalt, peker utviklingen mot at små elbiler fra 1990- og 2000-tallet vil bli viktige tidsvitner. De forteller en annen historie enn luksus-SUV-ene som dominerer i dag — en historie om eksperimentering, tålmodighet og tro på teknologi.
Hva betyr det for det norske markedet?
I dag finnes det bare et titalls Peugeot 106 Electric i Norge, mange av dem stående i garasjer, under presenning eller på verkstedbenker. Men deres rolle er større enn tallene tilsier.
De minner oss om at overgangen til elektrisk mobilitet ikke skjedde over natten. Den startet med slike forsøk – små, uperfekte, men modige.
For Norge kan disse bilene også fungere som symbolske byggesteiner i fortellingen om bærekraft og utvikling. Landet som i dag er verdensledende på elbilandel, hadde sine første elektriske biler for mer enn 25 år siden – og Peugeot 106 Electric var en av dem.
I et samfunn som stadig søker nye måter å koble miljø, teknologi og kulturarv, kan disse bilene være små ambassadører for ideen om teknologisk kontinuitet – at fremtiden ikke slettet fortiden, men bygget videre på den.
Oppsummering og konklusjon
Peugeot 106 Electric er kanskje liten i størrelse, men dens betydning i elbilhistorien er alt annet enn liten. Den representerer en tid da elektrisk mobilitet var drevet av idealisme og nysgjerrighet – lenge før det ble politikk, strategi og masseproduksjon.
Der dagens elbiler selges på rekkevidde, design og programvare, handlet 106 Electric om å bevise at konseptet kunne fungere i det hele tatt.
I Norge var den aldri noen salgssuksess. Den var for dyr, for begrenset, og for tidlig ute. Men nettopp derfor står den igjen som et symbol på pionertiden – en periode der få trodde på elbilen, men noen få faktisk kjørte en hver dag, midt i vinterkulda, med forvarming på tidsur og kabler i vinduet. Det var denne typen erfaringer som bygde grunnlaget for den tilliten norske forbrukere senere fikk til elbilteknologien.
For dagens lesere – og spesielt for den yngre generasjonen elbileiere – kan Peugeot 106 Electric virke som en kuriositet. Men ser man nærmere, finner man mye av den samme tankegangen som preger moderne elbiler: effektivitet, lave driftskostnader, og et ønske om å forene teknologi og miljø. Forskjellen er bare at den gjorde alt dette med et brøkdel av ressursene og en teknologi som i dag virker forhistorisk.
Når man kjører en 106 Electric i dag, føles det som å være tilbake i elbilens barndom. Det er ingen hurtiglading, ingen skjerm som dekker hele dashbordet, ingen app som forteller deg hvor mye strøm du bruker. Bare et lite instrumentpanel, et batterisymbol og stillheten fra en enkel likestrømsmotor. Det er en påminnelse om hvor langt vi har kommet – men også en påminnelse om at alt vi ser i dag, startet her.
I norsk sammenheng har bilen fått en ny rolle: den brukes i undervisning, som demonstrasjonsbil i elbilforeninger, og som del av utstillinger om miljøteknologi. Den er blitt et levende vitne til den første bølgen av elektrisk tenkning. Og selv om den aldri vil få et praktisk comeback, kan dens arv inspirere både entusiaster og ingeniører.
For samlere og teknikere er 106 Electric en skatt – ikke fordi den er rask eller luksuriøs, men fordi den forteller sannheten om hvordan elbilutviklingen startet: med prøving, feiling, og en god porsjon tålmodighet. For samfunnet minner den oss om at enhver revolusjon begynner med de små skrittene ingen la merke til.
Så, har Peugeot 106 Electric en fremtid i Norge?
Som transportmiddel – neppe.
Men som idé, som kulturarv og som teknologisk milepæl – absolutt. Den er et stykke historie man kan sette nøkkelen i, og det gjør den verdifull på sin egen, stille måte.
I et land der elbilen er blitt normen, er det viktig å huske de bilene som banet vei før Tesla, før Leaf, før ID.3. Peugeot 106 Electric var en av dem – beskjeden, men avgjørende. Den fortjener å bli husket ikke bare som et produkt, men som begynnelsen på det norske elbileventyret.