Volkswagen

Volkswagen trenger egentlig ingen introduksjon i Norge. Navnet har vært en del av bil-Norge i flere tiår – fra Bobla som sneglet seg opp Trollstigen, til Golfen som ble selve definisjonen på fornuftig bilkjøp. Men nå er det noe som har forandret seg. Ikke bare hos oss som kjøper bil – men også hos Volkswagen selv.

For mens verden går elektrisk, har også folkets bilprodusent måtte snu seg rundt. Ikke med små steg. Med stormskritt. I dag er det ikke lenger dieselmotorer og DSG-kasser som lokker norske kjøpere – det er batteripakker, rekkevidde og varmepumpe. Og i det bildet har Volkswagen lansert en ny familie, med helt nye navn, former og visjoner. ID-serien er ikke bare en ny modellrekke. Den er et nytt kapittel.

Spørsmålet er bare: klarer en gammel kjempe å være like smidig som de nye utfordrerne? Kan Volkswagen fortsatt være bilen for folk flest – også når alt går på strøm?

Fra dieselgate til elektrisk samvittighet

Det er umulig å snakke om Volkswagens elektriske reise uten å nevne krisen som startet det hele. Dieselgate – utslippsskandalen som rystet bilverden i 2015 – var ikke bare et PR-mareritt. Det var et veiskille. For første gang på mange år ble tysk bilindustri tvunget til å se seg selv i speilet. Og det de så, var ikke vakkert.

Men kanskje var det akkurat det som måtte til. For ut av ruinene vokste en helt ny ambisjon – ikke bare om å forbedre seg, men om å bli best. Innen kort tid lanserte Volkswagen sin "Way to Zero"-strategi, med løfte om null utslipp innen 2050, og en investering på titalls milliarder euro i elektrifisering, batteriteknologi og programvare.

Hjertet i denne nye satsingen ble den modulære MEB-plattformen – en fleksibel, dedikert elbilarkitektur som kunne tilpasses alt fra kompakte bybiler til store varevogner. Det var ikke lenger snakk om å bygge om gamle fossilmodeller. Nå bygde de elbiler fra bunnen av.

Den første modellen ut var ID.3, lansert i 2019 og levert til kunder i 2020. Den var ment å være "den tredje folkebilen", etter Bobla og Golf. En symboltung start – men også en teknisk krevende en. Programvaren var forsinket, bilene ble levert uten full funksjonalitet, og mange stilte spørsmålet: hvorfor satse så mye på noe som ennå ikke var ferdig?

Svaret lå kanskje i lederstolen. Under Herbert Diess, Volkswagens toppsjef fram til 2022, ble konsernet dreid mot elbil med en intensitet få hadde sett maken til. Diess så på Tesla som mer enn en konkurrent – han så dem som et varsko. Og han ville ikke at Volkswagen skulle bli den neste Nokia.

Siden den gang har Volkswagen lansert ID.4, ID.5, ID. Buzz og nylig ID.7. Alle med egne plattformer, distinkt design og varierende hell. Noen modeller har truffet blink, andre har hatt utfordringer. Men én ting er sikkert: Volkswagen har satset – for alvor.

Det norske eventyret: Når elbilen møter elbilnasjonen

Fra Bobla til batteri – et bånd gjennom generasjoner

Det er vanskelig å overvurdere hvor viktig Volkswagen har vært for norske bileiere gjennom tidene. Fra 1950-tallet og utover var Bobla nærmest et nasjonalt ikon – den rullet gjennom fjorder og fjell, med ski på taket og telt i bagasjerommet. Senere kom Golf, som ble allemannseie og en slags definisjon på «fornuftig bilvalg». Det var noe trygt og kjent ved Volkswagen, en bil du kunne stole på – og det betydde mye i et land hvor avstanden mellom tettsteder fortsatt måles i timer, ikke minutter.

Denne historiske relasjonen skapte et sterkt tillitsbånd. Da elbiler begynte å ta over nybilsalget i Norge, sto Volkswagen på mange måter ved et veikryss: enten kaste seg på strømmen og risikere å feile – eller risikere å bli akterutseilt. Og det spesielle var dette: folk ville at de skulle lykkes. Mange nordmenn ønsket at «deres» bilmerke skulle klare overgangen. Ikke bare fordi det var rasjonelt – men fordi det var personlig.

Man kan nesten si at da Volkswagen endelig lanserte sin første dedikerte elbil, ID.3, var det ikke bare et produkt på markedet – det var starten på et nytt kapittel i et allerede langt forhold.

Den elektriske starten: ID.3 og et nytt kapittel

Lanseringen av ID.3 i 2020 var ikke akkurat en klassisk suksesshistorie – i hvert fall ikke på papiret. Programvaren var forsinket, bilen ble levert uten viktige funksjoner som App Connect og oppdateringer måtte installeres manuelt hos forhandler. Mange anmeldere, både i Norge og ellers i Europa, trakk frem irritasjoner med skjermrespons, stemmestyring og menyer som krevde for mange trykk.

Men noe interessant skjedde samtidig: bilen solgte godt. Ikke voldsomt i starten, men jevnt og stødig. Nordmenn var tålmodige – og det er ikke alltid en selvfølge i dette markedet. Kanskje var det fordi bilen hadde det rette formatet: kompakt, romslig, trygg, forhjulstrekk og lang nok rekkevidde til hytte og tilbake. Kanskje fordi den lignet litt på Golf – og dermed føltes kjent.

Eller kanskje det var fordi folk hadde tro på det som lå bak. Ikke bare produktet, men ideen. ID.3 signaliserte at Volkswagen mente alvor. At de ikke bare ville lage én elektrisk modell for å tilfredsstille EU-regler – men at de faktisk så for seg en fremtid der strøm var standard.

På dette tidspunktet var Tesla fortsatt konge, Hyundai og Kia leverte solide alternativer, og Nissan Leaf var fortsatt aktuell. Likevel fant ID.3 sin plass. Det var en bil som ikke ropte høyt – men hvisket noe viktig.

Og for mange ble det starten på et nytt bilkapittel – med nytt drivstoff, ny kjøreopplevelse og et gammelt merke som plutselig føltes nytt igjen.

Effekten av den store SUV-en

Hvis ID.3 var en slags snill start på Volkswagens elbilreise i Norge, så var det med ID.4 at ting virkelig tok av. Da den ble lansert i 2021, traff den rett i hjertet av det norske bilmarkedet: en romslig SUV med god bakkeklaring, firehjulstrekk, grei rekkevidde og – viktigst av alt – en pris folk kunne akseptere.

Flere måneder på rad var ID.4 blant de tre mest solgte bilene i landet, ifølge OFV. Den ble raskt en favoritt blant barnefamilier, hyttekjørere og leasingkunder. Mange så på den som en slags anti-Tesla: mindre prangende, mer traust – men desto mer forutsigbar. Akkurat det mange nordmenn ønsker seg.

Og bilen leverte på mye: varmepumpe var standard, baksetene hadde plass til tre barneseter på rad, og du kunne få den med hengerfeste. Den så kanskje ikke like futuristisk ut som Ioniq 5 eller Model Y – men den funka. Og det holdt.

Mange bedrifter tok den også inn som firmabil, og den ble populær blant lærere, konsulenter og småbarnsforeldre i både Asker og Ålesund. Leasingkampanjer med gunstige betingelser senket terskelen for å prøve – og for mange ble det starten på et lojalitetsforhold til ID-serien.

Fjorder, snø og bygatene – hvor passer ID-serien best?

Norge er ikke ett marked. Det er mange små. Og hvordan elbiler blir mottatt, varierer kraftig med geografi. Her har Volkswagen opplevd noe ganske interessant: ulike ID-modeller har slått an på forskjellige steder – og det sier mye om hvor mangfoldig elbil-Norge har blitt.

På Vestlandet, for eksempel, har ID. Buzz fått overraskende stor oppmerksomhet. Kanskje er det nostalgi-faktoren – det retroinspirerte designet minner mange om gamle VW-busser som fraktet surfeutstyr, fjellklatrere og barnevogner gjennom regntunge dager. Her er Buzz blitt en snakkis – både i Bergen og rundt kystbyene.

I Nord-Norge har ID.4 vært den naturlige favoritten. Firehjulstrekk og varmepumpe er et must når du kjører i minus 25 og det er 100 km mellom ladestasjoner. Flere eiere fra Tromsø og Finnmark har fortalt at bilen holder seg overraskende stabil i vinterforhold, selv om rekkevidden går noe ned. Én fører skrev på Facebook:

"Ikke den mest spennende bilen jeg har hatt, men kanskje den mest solide. Og det betyr alt her oppe."

I Oslo og omegn er det derimot ID.3 som dominerer. Kompakt, lett å parkere og urban i uttrykket – perfekt for småfamilier og pendlere. Flere bildelingsselskaper har også tatt inn ID.3 i flåten sin, og det har bidratt til å gjøre modellen mer synlig i bybildet.

Dette regionale mangfoldet er faktisk en styrke. Det viser at Volkswagen klarer å tilpasse seg ulike behov, og at merket ikke er låst til ett type bilkjøper.

Hva folk sier – og hva mediene mener

Volkswagen har aldri vært et merke som roper høyest, men det betyr ikke at folk ikke snakker om dem. Tvert imot: forumene, testene og kommentarspaltene flommer over av erfaringer, kritikk og små triumfer fra norske ID-eiere.

På Elbilforum.no diskuterer folk OTA-oppdateringer, varmestyring og hengerfeste-funksjoner med lidenskap. En gjennomgående tematikk har vært programvaren – mange mener den er treg og mindre intuitiv enn hos Tesla eller kinesiske nykommere. Samtidig får Volkswagen skryt for byggekvalitet, støynivå og komfort. Én bruker skrev nylig:

"Du kjøper ikke en ID fordi du vil ha gadgets. Du kjøper den fordi du vil ha en bil som føles trygg, kjent og godt skrudd sammen."

I pressen har mottakelsen vært blandet, men stort sett positiv. Motor.no fremhever ID.4 som «et av de tryggeste og mest balanserte valgene for nordmenn flest», mens Tek.no har vært mer kritiske til infotainmentsystemet og navigasjon. Likevel trekker de frem at Volkswagen leverer på det som teller: rekkevidde, plass, kjørefølelse.

Et interessant poeng er bruktmarkedet: det finnes foreløpig få brukte ID-modeller, og etterspørselen er høy. Det kan tyde på at folk ikke selger dem videre så raskt, noe som ofte er et tegn på tilfredshet – eller i det minste fravær av irritasjon stor nok til å bytte.

Modellene som skal passe for alle

Volkswagen har valgt en annen vei enn mange av konkurrentene: i stedet for én elektrisk bil som skal dekke alle behov, har de bygget et helt univers – en ID-familie, med ulike størrelser, fasonger og formål. Det har gitt dem bredde – og bredde er noe nordmenn faktisk setter pris på.

Flere av modellene er bygget på samme plattform (MEB), men de føles ganske forskjellige i praksis. Og i Norge, hvor vær, veier og hverdagslogistikk varierer voldsomt fra Lindesnes til Kirkenes, er nettopp variasjon et konkurransefortrinn.

ID.3 – den beskjedne lillebroren som vinner i byen

Kompakt, oversiktlig og elektrisk fra topp til tå: ID.3 var Volkswagens første rene elbil på markedet, og selv om den hadde en turbulent start, har den funnet sin plass i norske byer og forsteder. Bilen treffer de som tidligere kunne tenkt seg en e-Golf – og den gjør det med bedre rekkevidde, mer plass og en friskere design.

For mange unge førere og bypendlere har ID.3 blitt det første møtet med elbilverden. Den tilbyr lavt forbruk, stillegående kjøring og det som trengs for en moderne hverdag. Men den har også svakheter: infotainmentsystemet kan være knotete, og mange savner flere fysiske knapper. Likevel – for dem som ser etter en praktisk elbil uten fiksfakseri, er den fortsatt et av de tryggeste valgene i klassen.

ID.4 – den allsidige arbeidshesten

Dette er bilen som virkelig har truffet bredt i Norge. Ikke fordi den er best på alt – men fordi den gjør alt ganske bra. Med inntil 500 km rekkevidde (WLTP), hengerfeste, firehjulstrekk og varmepumpe som standard, svarer den på de fleste kravene norske familier har. Og det til en pris som, i hvert fall tidligere, var konkurransedyktig.

ID.4 har også vist seg å fungere godt i kaldt klima. Flere tester fra bl.a. Motor.no og NAF viser at den leverer over snittet vinterrekkevidde og at varmesystemet holder godt på energien. Det er ikke den raskeste bilen i klassen – men den føles trygg, og det er kanskje viktigere for folk flest.

ID.5 – en sporty krysning med stil

For dem som liker ID.4, men ønsker litt mer design og sportslighet, finnes ID.5 – i praksis en coupé-variant av storebroren. Den har lavere taklinje, en mer aerodynamisk silhuett og en følelse av premium, uten at det bikker over i det jålete.

I praksis gir den mange av de samme fordelene som ID.4, men med en litt høyere pris. Den henvender seg kanskje mer til én-persons-husholdninger, unge par eller designbevisste kjøpere som fortsatt vil ha plass til ski og barnesete. Det er ikke en storselger – men den fyller en nisje.

ID. Buzz – en elektrisk folkefest

Det er få biler som har skapt så mye oppmerksomhet som ID. Buzz. Med sitt retrodesign, kombinasjonen av nostalgi og ny teknologi, og følelsen av å kjøre et rullende designobjekt, har den sjarmert både bilpressen og gatebildet.

Buzz er ikke bare en stilig elbil – det er også en praktisk familiebuss, med fleksible seteløsninger, mye lys og overraskende gode kjøreegenskaper. Den er ikke billig, og rekkevidden kunne vært bedre, men følelsen av å kjøre noe helt eget gjør at mange kjøpere ser forbi svakhetene.

Dette er også en bil som egner seg godt til elcamping, firmabiler, events og bytransport – og det ser vi gjenspeilet i sammensetningen av Buzz-kundene. Alt fra kunstnere og håndverkere til småbarnsfamilier har falt for den elektriske kombien.

ID.7 – nykommeren med store ambisjoner

Helt fersk i skrivende stund er ID.7, en elektrisk sedan som skal konkurrere med bl.a. Tesla Model 3, Hyundai Ioniq 6 og BMW i4. Den er bygget som en langtursbil, med god aerodynamikk, lang rekkevidde og høyt komfortnivå.

ID.7 representerer kanskje Volkswagens mest seriøse forsøk på å gå opp i premiumsegmentet, med head-up-display, førerassistanse og nytt infotainmentsystem som faktisk virker å være en forbedring. Det blir spennende å se hvordan bilen gjør det i Norge – for sedans er ikke lenger førstevalget for folk flest, men ID.7 kan være med på å snu trenden.

Hva fungerer best i Norge – og hvorfor?

Volkswagens elbiler har noen fellesnevnere som gjør dem godt egnet for norske forhold:

• Varmepumpe er stort sett standard
• Flere modeller kan fås med 4MOTION (AWD)
• De tilbyr hengerfeste på mange modeller
• Bakkeklaring og robust chassis gjør dem egnet til hytteturer og vinterføre
• Rekkevidden er ikke best i klassen, men realistisk i praksis

Ulempene? Prisene har økt det siste året. Software har vært en vedvarende frustrasjon, selv om mye nå er forbedret. Og ladekurven er ikke like imponerende som hos konkurrenter som Hyundai eller Tesla.

Men alt i alt har Volkswagen klart å levere elbilmodeller som føles kjente – uten å være gammeldagse, og det er kanskje deres største styrke.

Folkets bil i en ny tid – eller bare én av mange?

Volkswagen har vært med oss så lenge at det nesten føles rart å stille spørsmålet: passer de fortsatt inn? Men i elbilens tidsalder er ingenting gitt. Nye merker dukker opp nærmest månedlig, teknologien utvikler seg i rekordfart, og norske kjøpere er både kunnskapsrike og utålmodige. Midt i dette landskapet har Volkswagen forsøkt å finne sin plass – ikke som rebell eller visjonær – men som den trygge, solide aktøren man kan stole på.

Og det har de til en viss grad klart. ID-serien har levert modeller for ulike behov: små, store, praktiske, morsomme. De har ikke vært best på alt, men ofte gode nok på det viktigste. Plass, komfort, vinteregenskaper, byggekvalitet – alt det som teller for den gjennomsnittlige norske bilføreren.

Men det er likevel noen utfordringer som ikke kan ignoreres:

• Prisnivået har steget betydelig, og flere modeller har mistet fordelen sin mot konkurrenter som BYD, MG og Tesla.
• Programvaren har vært et svakt punkt – selv etter flere oppdateringer er det fortsatt brukere som klager på treghet og rotete menyer.
• Innovasjonstakten virker langsommere enn hos de mest aggressive merkene – og det er risikabelt i et marked som beveger seg så raskt som det norske.

Samtidig finnes det klare lyspunkter. ID.4 og Buzz er fortsatt sterke kort. Det bygges opp et solid ettermarked, og mange eiere rapporterer høy trivsel og lavt verditap. I tillegg har Volkswagen noe de fleste nye merker ikke har: et landsdekkende forhandler- og servicesystem, noe som betyr trygghet, støtte og lavere terskel for kjøp – spesielt for eldre kunder eller de som ikke bor i byer.

Og så er det identiteten. Folk kjenner Volkswagen. Det er fortsatt noe tillitvekkende ved logoen, ved designet, ved følelsen i rattet. Når de i tillegg utvikler ny programvareplattform, satser på egen batteriproduksjon i Europa og lover å lansere en ny ID.2 til under 300 000 kroner – da er det vanskelig å avskrive dem.

Så hva er konklusjonen?
Volkswagen er kanskje ikke den mest banebrytende aktøren på markedet i dag – men de er heller ikke irrelevante. De er i en overgang. Fra fossil kjempe til elektrisk folkebil. Og selv om reisen ikke har vært perfekt, har de kommet lenger enn mange.

Spørsmålet er ikke om Volkswagen skal overleve i Norge. Det er hvordan. Om de klarer å forsvare sin posisjon som «folkelig, tilgjengelig og trygg» – eller om de må finne en ny rolle i et marked som ikke lenger tilgir middelmådighet.

For nå: de henger med. Og det, i dette markedet, er en prestasjon i seg selv.